Vi fortsetter med Anne Britt Stapelfeldt si historie som lærar på Ullaland skule i 1968. Bilete viser Olava på vei til floren..
Saksa frå FaceBook, kapittel 6:
6. Første kveld på hybelen.
Det lyser lenge fra hybelvinduet på Kleiva denne kvelden. Den som har flyttet inn er ferdig med dagens gjøremål. Det er fort gjort å få orden på et bitte lite rom og et dertil tilhørende kjøkken.
Jeg går litt rastløs fram og tilbake fra vegg til vindu. Ser ut på den opplyste gårdsplassen. Nede i dalen ser jeg lys fra noen få hus. På veien langt der nede kommer en ensom lastebil kjørende hjem. Duren bryter stillheten. Lysene forsvinner. Det blir stille igjen.
Det kommer to skikkelser på veien forbi huset. To grå skikkelser, like høye og med like side skjørt og like grå strikkejakker. Begge har håret glatt tilbakestrøket. De er sikkert gamle, tenker jeg først. Men de ranke skikkelsene forteller noe annet. De bærer melkespann i hendene og skal til stølen for å ligge over der.
Det er som et glimt inn i en fremmed verden. Som et bilde fra en bok fra barndommen. Forskjellen er bare at dette er virkelighet…
Jeg faller etter hvert inn i en urolig søvn
Vi tek med halve kapittel 20. Det passer inn her (les resten på FB)
20. Vinter
Første vinteren på Kleiva ble svært snørik. Strømledningene datt ofte ned, og hybelen som bare hadde en elektrisk ovn, ble kald og mørk og utrivelig. Da måtte jeg sitte nede ved kjøkkenbordet hos Orlaug og gjøre mine skole -forberedelser. Vedovnen varmet godt, og det var faktisk koselig å jobbe i skinnet fra stearinlyset.
Jeg stampet i vei til skolen i høy snø. Brøytebilen kom bare en gang om dagen. Først og fremst skulle det pløyes lengre nede i bygda.
Jeg husker spesielt en dag. Veien var bare halvveis åpnet da jeg og skoleungene var på vei hjemover i snøkava. Målfrid i Bakkane kom springende ut og ropte: ”Plogen er innafor. Skynd dere ”. Vi sprang bort til henne, og like etter kom brøytebilen kjørende nedover så snøspruten sto. Han kjørte som et svin, og hva han så foran seg på veien, kan en lure på!
Vinter betydde også skoleskirenn. Nå kunne jeg ikke lenger bruke mine vasstrukne, arvede treski som jeg hadde brukt da lærerskoleklassen min var på skikurs på Standal. Min skilærer hadde lurte på om jeg var fra øyene et sted, siden jeg hadde så dårlige ski. Og han fortsatte nok å lure da han så mine elendige skiferdigheter. I Molde hadde det jo vært muligheter, men jeg hadde vært mye syk på vintrene i oppveksten, så jeg hadde ikke så godt grunnlag.
Nå måtte jeg ha nye ski. Og det fikk jeg på Bua! For der hadde de akkurat et par ski igjen, og de passet perfekt. Treski så klart, og litt tunge – men helt ok til mitt behov. Jeg la meg i hardtrening til skoleskirennet – på jordene bak Kleivagårdene. Der var det ingen som så meg likevel.
Skirennet foregikk på Kallandjordet. Flat mark passet ypperlig for meg. Sporene var så velpreparerte at jeg formelig suste av sted. Noen forbipasserende som så meg i farta, sa at de syns det så ut til at jeg behersket skikunsten bra, og det var nok til å få meg blid. Hele Ullaland skule var på ski på Kallandjordet. Og noen få foreldre også. Sundre hadde gjort alt klart, det var jo han som var gymlæreren. Her var det både hoppbakke og langrennsspor. Daniel og jeg var tidtakere. Jeg var uvant med dette, så jeg hadde et svare strev med å regne ut tidene i farta. Heldigvis var det ingen som viste særlig interesse for resultatlista. Det var selve arrangementet som var moro.
Ungene på Ullaland var flinke skiløpere. Mange gikk på ski til skolen, og de brukte skiene flittig både i gymtimer og friminuttene.
Dette året lå det snø på skoleplassen 17.mai, hvis jeg ikke husker feil.
År: 1968-70, Fotograf og eigar: Anne Britt Stapelfeldt, *anst111